Å være leder er ikke for pyser!
Jul 23, 2020
«Å være leder er ikke for pyser». Dette sa en av deltakerne på lederkurset mitt høyt og tydelig da han presenterte seg for de andre deltakerne.
Han var en av de siste ut til å fortelle sin «story» – noe deltakerne pleier å få i oppgave å gjøre (på maks 30 sekunder). En øvelse der vi ikke får tid til å tenke, men der vi sier det som passer oss der og da – når vi skal beskrive hvem vi er og hva vi gjør. Noen av deltakerne nevner verken tittel eller arbeidssted. De blir så fokusert på hvem de er; der én deltaker forteller at han er en kløpper på å steike indrefilet, vil en annen trekke fram at hun er tvillingmor, alenemor – og altmuligmor.
Han her sa bare «Å være leder er ikke for pyser». Så sukket han i overkant tungt og datt ned på stolen sin igjen.
Nesten en ubehagelig kursstart.
Jeg så for meg denne mannen som en skikkelig vanskelig alfahann. Det var slik jeg så han da han kom inn i kurslokalet. Det var slik jeg så han da han var nesten litt nedverdigende mot noen av de andre deltakerne mens de hentet seg kaffe. Han var godt voksen, solid, rolig, grov i røsten, virket litt morgengretten, og hadde et håndtrykk som nesten var hakket for hardt. Rett og slett en alfahann etter min beskrivelse. Og ikke en alfahann av den positive sorten.
Da han sa disse ordene, «Å være leder er ikke for pyser», etterfulgt av et stort sukk da han datt ned igjen på stolen, så jeg at de andre deltakerne reagerte. Hvis episoden hadde skjedd i en amerikansk actionfilm, hadde en hørt et dramatisk gisp gjennom rommet.
Det gjorde vi selvfølgelig ikke. Vi var i et traust møterom i det østlige Norge en tidlig mandags morgen.
Men at de andre deltakerne reagerte, det var det ikke tvil om. Noen hevet øyenbrynene (det tok jeg meg selv i å gjøre også). Andre så ut som om de endelig fikk ro i sjelen, om jeg kan beskrive det slik.
De hadde alle hatt samme tanker som alfahannen min. Alle som har vært ledere har vel dét? Å være leder er ikke for pyser! Det kan jeg også skrive under på. Det er harde bud innimellom. Men samtidig så utrolig givende.
Tilbake til reaksjonen til de andre deltakerne…
Da vi ble bedre kjent på kurset, da alle ble litt varmere i trøyen, så var det én ting de sa at de var så utrolig takknemlige for.
Tror dere at det var lederkurset mitt de var så utrolig takknemlige for?
Nei. Det var ikke det (dessverre).
De var så utrolig takknemlige for at alfahannen (la oss bare kalle han det) hadde sagt de ordene han hadde sagt da vi begynte moroa (les: da vi startet kurset).
De var så utrolig takknemlige for at han hadde turt å vise så tydelig med kroppsspråket sitt hvordan det er å være leder fra tid til annen. Hvordan det er å være MENNESKE!
Uten at alfahannen visste det, så avvæpnet han alle deltakerne (inkludert seg selv) den mandags morgenen på dag én av lederkurset «Hjelp, jeg har blitt sjef!».
Om jeg i dag skal endre beskrivelse på han, så vil jeg bytte vekk ordet «alfahann» med ordet «lederemne».
For det var jo det han var.
Han var det perfekte lederemne.
En som turte å vise hvem han var. Hvem han virkelig var. Det er slike ledere vi vil ha!!!
------------------------------------------------------
Lederkurset «Hjelp, jeg har blitt sjef!» er basert på boken ved samme navn.
Du kan sjekke ut boken her:
...og kurset her:
