H*n ser da ikke så syk ut?

Hørt den på jobben før? Eller på privaten? ...Når det er snakk om en som er sykemeldt? En som ikke ser LITT syk ut engang?

Det å gi stikk til de som er mye sykemeldte, har jeg skrevet blogginnlegg om tidligere, i innlegget som fikk tittelen «Det er jo alltid de samme som er sykemeldte hver gang».

Dette temaet er noe som engasjerer meg sterkt, for jeg ser at de jeg coacher i arbeidslivet blir veldig preget når de merker tvilen blant kollegaene sine. Hva vet vi om bakgrunnen til at h*n er sykemeldt?

Jeg ser det gjør dem vondt. Og med god grunn. 

Ikke alle av oss har legeutdanning! Men, innimellom virker det faktisk slik. I allefall når vi kan tillate oss å si at «h*n ser nå ikke mye syk ut, jeg så nå at h*n var ute og gikk en tur i går», eller «Jeg tror nå ikke h*n er så veldig syk, jeg hørte at h*n hadde vært på hytten i helgen».
Hallo? 

Det er jo ikke slik at alle sykdommer innbefatter et skilt rundt halsen på den sykemeldte. Eller at en må gå rundt med gips og fatle for at de rundt skal forstå. 

Alvorlig talt. Her trenger vi å stramme oss opp alle som en. (Ja, jeg vet at jeg tar alle under en kam, og det er nok ikke så fint gjort – men det er for å statuere et eksempel.)

Kan vi ikke heller feie for vår egen dør? Vi har nok «plenty» av ting vi burde jobbe med når det gjelder oss selv. Det har iallfall jeg! Jeg trenger å passe mine egne saker først. Jeg kunne feiet i månedsvis, og fremdeles hatt mye å feie bort...

Så vær så snill. Neste gang du får en slik setning på tungen om en som er sykemeldt: svelg den. Det er ikke så vanskelig. Tro meg. 

Kan vi ikke heller gi den personen det gjelder et smil? Og, om det er vår kollega det gjelder; kan vi ikke heller være støttende? Om vi ikke vet hvordan vi skal støtte, så hjelper et smil godt i en slik situasjon også. Tro meg, nok en gang. 

Det vet jeg av egen erfaring fra den gang jeg var sykemeldt med PTSD. Det er noe som ikke vises utenpå, jeg gikk verken med bandasje eller blått øye. Smilene fra de rundt meg gjorde veldig godt! Mine kollegaer visste hvorfor jeg ikke klarte å gå på jobb. Men, jeg vet at uansett om de visste eller ikke, så hadde de gitt meg et smil. For de er ikke slike personer som tror de har legeutdannelse, og kan diagnostisere bare ved å se en person. Heldigvis. Jeg var heldig, men det er ikke alle som er like heldige som jeg var. Det har jeg forstått etter at jeg begynte å coache personer i arbeidslivet.

Så la oss ta av oss den legefrakken vi tror vi har på, og heller finne fram kosten å feie for vår egen dør neste gang. Kan dere love meg det? Eller rettere sagt: kan dere love dere selv det? Jeg skal love meg selv det.
Husk at det er noe som heter karma. Det vi gir, det får vi igjen.

Da er det bedre med det smilet jeg snakket om i stad. Gi et smil, så får du et smil igjen om den dagen kommer for deg også. Den dagen da det er du som er sykemeldt uten at du går rundt med et stort diagnoseskilt rundt halsen.

Jeg håper du deler dette innlegget med dine. Det er nok flere enn vi tror der ute som trenger å se at de ikke er alene. Tusen takk for hjelpen!