I dag legger jeg politihatten på hyllen

Noen dager blir merkedager i livet. Jeg kjenner at dette blir en sånn dag.

1. juni 2006 begynte jeg i politiet. I Sogn og Fjordane. På lensmannskontoret i Gulen. Lensmann Henry Indrebø gav meg jobb som ufaglært politibetjent. Han var eneste politimann på kontoret i Eivindvik. Der var også to sivilt ansatte. Det var en idyllisk arbeidsplass. Fjord og fjell. Smale veier. Øyer som bare var tilgjengelig med skyssbåt. Landhandel som solgte alt fra kjøttdeig til sjøstøvler. Og gjestfrie mennesker.

Etter å ha tjenestegjort seks år i Forsvaret som militærpoliti – først ett år i Tromsø som vernepliktig, og deretter fem år i utenlandstjenesten – flyttet jeg til Norge i 2005. Jeg trengte en jobb. Jeg ble vekter. På kjøpesenter. Og som dørvakt på et større utested i Bergen sentrum. Det var en innholdsrik jobb. Men jeg ville bli politi.

I utenlandstjenesten hadde jeg en kollega som hadde jobbet som ufaglært politibetjent flere steder på Vestlandet. Så jeg sendte jobbsøknader til forskjellige lensmannskontorer. Én søknad gikk til lensmannskontoret i Gulen. Og lensmann Henry Indrebø ansatte meg.

Jeg jobbet i Eivindvik i litt over et år. Til august 2007. Da kom jeg inn på Politihøgskolen. «Hvis du vil ha fast jobb i denne etaten, må du ta skolen», sa Henry alltid. Så høsten 2006 begynte jeg for alvor å trene. Jogging og vektløfting. Kroppsheving i bom. Jeg tør si at jeg ble ganske sprek. Minst én gang i uken løp jeg syv kilometer. Fra den trivelige leiligheten jeg leide ved Midtunvågen, til Gulatinget på Flolid. Og hjem igjen. Treningen bar frukter, for jeg besto de fysiske opptakskravene. Intervjuet gikk også fint. Jeg kom inn.

«Hvis du vil ha fast jobb i denne etaten, må du ta skolen»

I slutten av august 2007 stilte jeg som nybakt student på Mørkved i Bodø, på Politihøgskolens avdeling der. Det ble tre fine år. Praksisåret hadde jeg i Åsane i Bergen. I 2010 gikk jeg ut sammen med 431 medstudenter. Som faglært politi. Med bachelorgrad. Jeg var stolt. Mine foreldre kjøpte en avgangspresang: en sheriffstjerne i sterling-sølv.

Da jeg sto med vitnemålet i hånden, hadde de ikke ledig jobb på lensmannskontoret i Gulen. Dessverre. Politidirektør Ingelin Killengreen hadde redusert driftsbudsjettene til politidistriktene med 180 millioner kroner, for å ruste opp etatens IKT-systemer. Dét trengtes. Da jeg begynte i politiet, gikk vi rundt med notatblokk og kulepenner i lommen. I dag har den vanlige politibetjent med seg smarttelefon og gjør alt arbeid på den. Alt skjer digitalt. Det har vært en rivende teknologisk utvikling. Da politidirektør Odd Reidar Humlegård tok over, videreførte han digitaliseringen. Han var fremsynt. Jeg var så heldig å sitte som studentrepresentant i Politihøgskolens styre med ham, i 2008-2010.

Lensmann Henry Indrebø døde i desember 2010. Fred være med hans minne. Han var en god mann. Han er husket. Og savnet. Jeg har alltid hatt et bilde av ham hengende over skrivebordet på kontoret mitt på politistasjonen. Nå er det bildet hengt opp på det nye kontoret mitt. Uten ham hadde jeg kanskje aldri blitt politi. Og jeg hadde aldri komt dit jeg er i dag. Jeg er ham evig takknemlig.

Det var altså ikke ledig jobb i Gulen. Så jeg søkte jobb ved Hardanger lensmannsdistrikt. Med tjenestested i Odda. Der har jeg jobbet siden den gang. Nå er jeg kanskje litt subjektiv, men dét er den beste plassen å jobbe når du er politi. Syns jeg. Du får ta del i alt. Alt. Fra trafikkontroller til patruljering i sentrumsgatene. Fra utdeling av refleksvester på første trinn på barneskolen, til biljakter og pågripelser av narkotikalangere. Fra spaning og digital etterretning, til etterforskning av tunge kriminalsaker.

Jeg har etterforsket alle typer straffbare forhold. Fra mindre trafikkforseelser til omfattende saker der barn har vært ofre for seksuelt misbruk. Det gjør noe med deg. De tunge sakene. Noen saker husker man bedre enn andre. Mye bedre. De sitter på netthinnen for alltid. Første gangen jeg hadde en sak som gjaldt overgrepsbilder, måtte jeg gå gjennom innholdet på gjerningsmannens datamaskin. Der var tusenvis av bilder. Og videoer. Det tok mangfoldige timer å gå gjennom. Jeg var rystet. Den gangen mistet jeg litt av troen på mennesket.

Noen saker husker man bedre enn andre.

Men som politimann har jeg har også møtt mange mennesker som har gjenskapt troen på mennesket. Snille mennesker. Hjelpsomme mennesker. Menn og kvinner som har turt å stå fram mot mennesker som er mindre snille. Menn og kvinner som har vitnet mot personer som har gjort veldig stygge ting mot andre. Menn og kvinner som har risikert represalier og utstøtelse fordi de har våget å si fra om urett.

Og jeg har møtt mennesker som har tatt i et tak når noen har blitt utsatt for ulykker. Som har brettet opp ermene – bokstavelig talt – etter at biler har krasjet, eller under flom og ras. De har villet hjelpe. Og de har hjulpet. De har vært uvurderlige. De har strakt ut en hånd der vi i politiet – eller de andre nødetatene – kom til kort.

En episode jeg husker svært godt, var den gangen jeg skulle stå vakt ved et åsted for en dødsulykke. Dette var langt ute på landet, ved en smal vei som stanset i et skogholt lenger fremme. Ulykken skjedde på dagtid, men det tok flere timer å få kriminalteknikere til stedet. De måtte komme dagen etterpå. De skulle foreta en grundig åstedsundersøkelse, for å finne ut hva som hadde skjedd. Og hvorfor det hadde skjedd. I mellomtiden måtte altså jeg holde vakt, så ingen skulle gå inn på åstedet. Jeg var der hele natten. Det hadde ikke vært hverken tid til eller tanke om å pakke med seg niste, og dette var langt fra butikker. Men etter en liten stund i ensomhet der på stedet, kom en bil med to fra lokalbefolkningen. De hadde med seg påsmurte brødskiver. Og en kanne med kaffe. Og en flaske med saft. Jeg skulle ikke sulte, sa de. Så omtenksomt. Jeg var helt imponert. Aldri har påsmurte brødskiver smakt så godt.

Mye av tiden på jobb har jeg tilbrakt med etterforskning. Dét er spennende. Interessant. Det kan være strevsomt og pirkete, men det er givende. I 2018 ble jeg etterforskningsleder ved lensmannsdistriktet i Hardanger – i dag heter det riktignok politistasjonsdistrikt. Som etterforskningsleder har jeg vært ansvarlig for alle straffesakene vi har hatt. Fra de mindre trafikkforseelsene, til de omfattende sakene der barn har vært ofre for seksuelt misbruk. Og helikopterstyrter. Drapsforsøk. Grove bedragerisaker. Voldtekter. Alvorlige arbeidsulykker.

Der noens liv ender, står etterlatte og pårørende igjen med spørsmål. Hvorfor døde pappa? Hva skjedde med min datter? Blir det noen gang bra igjen? Kommer dere til å etterforske dette? Det er spesielt i møtet med mennesker at politijobben blir interessant. Vi skal være profesjonelle. Høflige. Forståelsesfulle. Empatiske. Vi må si det som det er, men noen ganger er det riktig å utelate detaljer.

Det er en god følelse å kunne fylle noens informasjonsbehov. Å gi dem svarene. Når de er pårørende. Eller ofre.

Politijobben er også spenning. Biljakter har jeg nevnt. Dét kan bli litt sånn som på film. Og så er det de oppdragene der politiet skal ut og ta hånd om farlige mennesker. Kriminelle. Eller psykiatriske pasienter som er ustabile og som kan angripe.

Noen ganger stiller politifolk seg opp foran en dør. Med skytevåpen og skjold. Da er adrenalinet vanligvis også til stede. Hvem skjuler seg bak den døren? Hva er vedkommende villig til å gjøre? Mot oss? Mot andre? Jeg har stått bak det skjoldet. Foran den døren.

Du skaper sterke bånd når du er politi. Til kollegaene. De du jobber sammen med er der for deg. Og du skal være der for dem. Når du går inn i et hus eller en leilighet der noen har ond vilje mot deg og dine. Når du står samlet med dem bak skjoldet. Eller når vi reiser ut til en stygg ulykke. Det har vært mange stunder med evaluering og snakking om det vi har opplevd. Det vi har sett. Det er en god følelse å vite at kollegaene passer på deg. Jeg er evig takknemlig for dem. Dét blir trist med å forlate etaten!

Politijobben gir et unikt innblikk i hva som kan skje – og hvorfor det skjer

Politijobben gir et unikt innblikk i hva som kan skje. Hva man kan bli utsatt for. Hvordan man håndterer ulykker. Hvem som gjør hva i en krisesituasjon. Det innebærer samarbeid med en rekke etater, virksomheter og privatpersoner. Etterforskning gir også et unikt innblikk i hvorfor ting skjer. Og hvordan det kunne vært unngått.

Erfaringen fra politiyrket skal jeg ta med meg inn i den nye jobben min. Når en bedrift vil ha bistand til å utarbeide en risikovurdering. Når et brann- og redningsvesen skal vurdere organisering, bemanning og utrustning. Når en kommune skal analysere beredskapen sin – både den nåværende og den ønskede.

Våpenet er pusset. Uniformen er nyvasket og brettet pent sammen. Kontoret er ryddet. Og politihatten er lagt på hyllen.

Takk for meg.

Nå venter nye, spennende oppgaver.

Hilsen
Paul