Jeg har fått se inn i krystallkulen

Under en forelesning på universitetet i Riga i august fikk jeg se inn i fremtiden. Foreleseren presenterte det som kommer, og mye som allerede er her. Å se på presentasjonen hans, var som å se inn i en krystallkule. En sånn som hun heksen i Donald har. Eller han professoren i Harry Potter-filmene.

Se for deg dette:

En bil kjører over grensen og inn i et annet land. Et kamera tar bilde av bilen og registrerer nummerskiltet, som automatisk sjekkes mot nasjonale og internasjonale registre for å se hvem som eier den, og om bilen eller eieren har vært involvert i straffesaker eller fått anmerkninger i trafikkontroller. Et millisekund senere har en datamaskin funnet ut at bileieren har et langt rulleblad for vinningskriminalitet. Han er tatt nitten ganger for tyverier fra ulike kjøpesentre i grenseområdet.

Datamaskinen gir beskjed til andre kameraer langs veiene at de skal logge hvis bilen passerer dem. Det gjør den. Et kvarter senere er bilen registrert fire ganger, først tre ganger langs en Europavei, og så én gang i en automatisk bomstasjon på en lokal vei nær et stort kjøpesenter. Føreren er gjenkjent via biometriske kameraer, som kjenner ham igjen som bileieren.

Tre kvarter etter at bilen krysset grensen inn til landet, kommer det opp melding på skjermen til en operatør på en av politiets operasjonssentraler. Meldingen inneholder tekst og bilder som forteller operatøren at en bil av merke X, med fører ved navn Y nettopp har kjørt inn på parkeringsplassen til et kjøpesenter i byen Z. Han har to passasjerer med seg, og de har utstyr til å lure alarmdetetkorene i butikkene, slik at disse ikke piper når de tar varer med seg ut.

Operatøren leser meldingen, dobbeltsjekker registrene og sender en sivil patrulje til kjøpesenteret. Disse spaner på de tre personene, og etter et kvarter pågriper de dem for tyveri av jakker til en verdi av 12 000 kroner.

Høres dette ut som science fiction? Ja, kanskje. Er det en realitet? Ja.

Om fem år er 90 % av informasjon vi mottar generert av fysiske og virtuelle sensorer

Foreleseren viste oss hvordan ulike typer teknologi kan generere viktig informasjon. Informasjon som kan redde liv. Informasjon som kan stoppe kriminalitet. Informasjon som du og jeg trenger i hverdagen. Informasjon som gjør ting lettere. Og informasjon som vi ikke visste vi trengte.

I dag går utviklingen i et enormt tempo. For ti år siden sa man at det som var nytt i fjor, er avleggs i dag. I dag kan man gjerne si at det som er nytt i dag, er avleggs om to uker. I hvert fall når det gjelder teknologi.

Hva da med fremtiden? Jo, foreleseren sa noe om dét også: Om fem år vil 90 % av den informasjonen vi mottar være generert av sensorer. Det fins sensorer som kan oppdage frykt i stemmen, uvante bevegelser, våpen, elektroniske gjenstander og kjemiske stoffer. Kameraer kan sende bilde og video til en datamaskin som tolker dem: de kan lese av nummerskilt på biler, gjenkjenne ansikter, registrere at det oppstår en trafikkulykke, varsle om gjenstander som blir gjensatt og forlatt på en flyplass, og mye, mye mer.

Det blir med andre ord snart slutt på mye av den informasjonsproduksjonen vi driver med i dag: at vi mennesker sitter og samler inn opplysninger og setter den sammen til informasjon i form av for eksempel innleveringsoppgaver på universitetet, eller artikler på en nettside (som denne).

Mange bruker forresten tjenester som ChatGPT til å generere informasjon og tekster, istedenfor å samle den selv. Jeg føler meg litt gammeldags, her jeg sitter og trykker i vei på tastaturet. Men jeg føler for å eie artikkelen jeg skriver. 100 %.

Noen viktige spørsmål!

Denne nye teknologien reiser en hel del praktiske, etiske og juridiske problemstillinger. Som disse: Hvordan styrer vi teknologien? Hvor går grensen for hva vi kan samle inn av informasjon? Hvilken informasjon kan vi bruke? Og hvor går grensen for hva vi kan dele? 

Kan vi be en datamaskin om å plukke ut en bestemt type biler, eller biler fra et bestemt land, når de krysser grensen inn til landet vårt? Kan vi overvåke mennesker ved å samle inn informasjon om hvor de befinner seg, ved bruk av kameraer med ansiktsgjenkjenning?

"The man in the middle" – personen i midten

Et av de viktigste poengene foreleser hadde var dette:

Når sensorene og teknologien og den kunstige intelligensen genererer informasjon som krever en rask beslutning, så må det være en "Man in the middle". "En person i midten" på norsk. Det vil si at informasjonen må filtreres gjennom et fysisk menneske. Slik som operatøren på politiets operasjonssentral i eksempelet over.

Informasjon som blir brukt feil, eller som blir mistolket, kan føre til gale beslutninger. Derfor må vi fremdeles eie informasjonen.

Og hva hvis informasjonen er riktig, men datamaskinen har ikke forstått at det er forbudt å dele den? Her kommer vi tilbake til de praktiske, etiske og juridiske problemstillingene.

Kunstig Intelligens bruker tid på å lære seg alt mellom himmel og jord. Vi mennesker må bruke tid på å forstå Kunstig Intelligens. Ellers kan alt mellom himmel og jord bli endret – uten at vi har en finger (eller en tanke) med i spillet.

Fremtiden er her.

Hilsen
Paul