Når du ikke kan fordra kollegaen din

Vi har vel alle hatt den ene kollegaen som vi bare ikke kan fordra. Det vrenger seg i magen bare vi hører navnet eller merker nærværet av vedkommende i kontorgangen.

Kjenner du deg igjen? Sånn helt ærlig?

Jeg kan i alle fall med hånden på hjertet si at jeg kan kjenne meg igjen. Selvfølgelig kunne jeg  ønske at jeg var så skinnhellig at jeg aldri har opplevd å føle slikt for noen, uavhengig av om det gjelder jobb eller fritid.

Men da hadde jeg løyet. 

Og, jeg er oppvokst med at løgn: Det farer en ikke med. Punktum.

Derfor har jeg et aldri så lite tips til både deg og meg i dag, i håp om at vi kan skrive oss bak øret følgende utsagn fra Abraham Lincoln (fritt oversatt til norsk):

Jeg liker ikke den personen, så jeg må lære meg å kjenne h*n bedre!

Les utsagnet en gang til, med en liten vri:

"Jeg liker ikke *putt inn det navnet som passer deg*, så jeg må rett og slett lære meg å kjenne h*n bedre!"

Tenk om både du og jeg kunne sagt den setningen til oss selv hver eneste gang noen går oss på nervene!

Jada, jada... Jeg vet at du kanskje tenker at det er "forenklet" sagt av meg – eller at jeg ikke vet hvordan den personen som du ikke kan utstå faktisk oppfører seg mot deg og dine kollegaer.

Tro meg. 

Jeg forstår. Som jeg sa i starten av innlegget, så har jeg mer enn én gang ønsket en og annen person i livet mitt dit pepperen gror. Både som leder og som medarbeider. Jeg er menneske, like mye som du. Vi har begge følelser – på godt og vondt.

Vi skal reagere når noen ikke bidrar til at kollegaene har det kjekt på jobb.

Men, igjen... Les den kloke setningen til Abraham Lincoln på nytt. Skriv den gjerne ned på en Post It-lapp og lim den på PC-skjermen din. Eller legg den diskret under tastaturet, om du ikke vil at noen skal se hva du tenker.

For det er faktisk så enkelt mange ganger. Vi må bare kjenne personen bedre, så forstår vi hvorfor personen opererer som h*n gjør. 

• Kanskje er det noe hjemme som plager...
• Kanskje var h*n den som gjorde dine arbeidsoppgaver tidligere
• Kanskje var h*n den som kunne ønske at h*n kunne gjøre oppgavene du gjør i dag
• Kanskje føler ikke h*n seg verdsatt og sett
• Kanskje føler h*n seg ikke god nok og må hevde seg
• Kanskje....

Ja, du ser at det kan være mange årsaker til at vi oppfører oss som vi gjør på jobben. Mange ganger så skal det så lite til for å forstå. Mange ganger er det så utrolig lite som utgjør forskjellen på et godt og et grusomt arbeidsmiljø. 

Jeg må få presisere at noen av oss ikke er gode personer, eller gode kollegaer. Slik er det bare. De kan vi dessverre ikke alltid gjøre noe med. For å kalle en spade for en spade: Disse ufordragelige personene kan vi ikke forstå uansett hvor mye vi prøver. Men, det er ikke disse personene jeg snakker om. Det er så alt for mange personer vi faktisk ville trives sammen med om vi bare hadde blitt kjent med dem! Om vi bare hadde forstått hvorfor de oppfører seg som de gjør!

Det er vel verdt et forsøk om ikke annet!

Og igjen... nå vet jeg at noen av dere som leser dette innlegget vil tenke at: "Dette var da voldsomt til naiv tenking". Det kan selvfølgelig være at vi lærer oss personen å kjenne, men likevel vil vi ikke like h*n. Det kan også være mange grunner til at den såkalte kjemien ikke er tilstede, eller at det er andre årsaker som gjør at det rett og slett ikke fungerer. Det kan være du vil dra inn både lederstiler og prestasjonskrav i arbeidsmiljøsammenheng. Men det er ikke det vi snakker om! Så Ikke la dét være en unnskyldning, for vi kan alle gjøre et forsøk. Om ikke for den andre parten, så i alle fall for oss selv! Og i alle fall for arbeidsmiljøet vårt!

For både du og jeg kan vel nikke bekreftende på følgende:

Det er kjekkere å gå på jobb når vi vet vi har forsøkt! Men, det er opp til hver og en av oss å faktisk forsøke. 

------------------------------------

Om du vil, kan du sjekke ut den utradisjonelle boken jeg har skrevet for deg som er leder. Fra forordet:

Teori og praksis er to forskjellige verdener. På papiret klarer vi alle å takle lederrollen, så lenge vi har lærdom og fornuft i bagasjen. Men når det mellommenneskelige spiller inn, har vi alle behov for en aldri så liten timeout for å ta de rette valgene.