Hvordan takle de «tøffe» samtalene

De «tøffe» samtalene... Eller de «ubehagelige» samtalene, om du vil. Kjært barn har mange navn, også navn som alldeles ikke passer seg på trykk. Så de skal jeg unngå for det det er verdt.

Moren min leser tross alt bloggen, og jeg må unngå at hun setter kaffeen i vrangstrupen.

Okay, la oss bare hoppe i det. Jeg ble inspirert til å skrive dette blogginnlegget etter en prat med en leder tidligere i dag. Hun ønsket å få råd i forhold til hvordan hun skulle håndtere en situasjon på sin avdeling. Hun er relativt ny, har hatt jobben i snart 5 måneder. Det var da jeg kom på disse tipsene fra boken min, «Hjelp, jeg har blitt sjef!». Tips som hun kan dra nytte av, men også tips som du kan dra nytte av, dersom du en gang får behov for dem:

Når noen er uenig med deg:

Når noen er sterkt uenig med deg, eller vil angripe deg verbalt, er det naturlig at forsvarsmekanismen «forsvar deg selv, og angrip tilbake» slår inn.

Jobb heller med å forstå avsenderen av kommunikasjonen. Hvorfor er h*n uenig? Vær rolig, hør nøye etter hva avsenderen sier slik at du får en klarere oversikt over problemstillingen. Dette vil igjen føre til at avsenderen automatisk senker skuldrene og forklarer på en saklig måte hva h*n er uenig i. 

Dersom du ser at avsender har rett når h*n er uenig, så be om unnskyldning. Da vil det vekkes et tillitsforhold mellom dere, som blir en vinn-vinn situasjon for begge parter. Aldri vær redd for å be om unnskyldning om du har feil. Om du så gjør – er du feig. Og dét er noe vi ikke kan tillate oss, noen av oss. Enig?

Når noen klager konstant:

Det finnes de blant oss som er født pessimister. Uten klaging, intet liv. De har alltid vært slik, og klarer ikke å se verden på en annen måte enn at glasset er halvtomt og ikke halvfullt. Er det sol ute, så vises skiten på vinduene, osv. osv.

Har du slike mennesker/kollegaer rundt deg, så vet du at du kan ikke endre dem over natten.

Men bryr du deg virkelig om disse «klagerne», så kan du bidra til å gjøre de oppmerksom på dette. Ta en prat med klageren i ro og fred, få i gang en samtale om hvordan h*n selv tror holdningen går ut over omgivelsene. Mange av oss er ikke klar over at vi klager; det er bare slik vår personlighet er, og da trenger vi hjelp av en vi stoler på til å få opp øynene og ta grep.

Kanskje du kan være den som hjelper en kollega ut av negativitetsspiralen? 

Når noen er ufine:

Det er ikke plass til frekk oppførsel. Det er ikke mer å si om det. Likevel vil vi alle oppleve at noen kommuniserer ufint med oss en eller annen gang i arbeidslivet. For all del, ikke synk ned på avsenderens nivå! Da har du tapt.

Jeg har sunket ned på det nivået i privatlivet. Mange ganger. Og det er ikke bra. Jeg angrer like mye hver eneste gang, men da er det for sent. Sagt er sagt, og ord er falt. 

Alle vil nok ha behov for å konfrontere avsenderen med ufinhetene h*n har kommet med, men det er vanskelig midt i samtalen. Likevel kan det være nok å spørre om du forstod korrekt hva h*n nå sa til deg. Be h*n gjenta det. Det er faktisk ikke sikkert det var det h*n mente, kanskje h*n bare har dårlige kommunikasjonsevner, eller at det kom feil ut.

Viser det seg at kollegaen din faktisk står inne for sin ufine oppførsel, er det helt OK å trekke seg ut – og forklare at slik oppførsel kan du ikke akseptere å høre på. For all del ikke hev stemmen og lag noen scene, for i så fall har avsender vunnet kampen. Og det, det er det siste du vil.

Man kan også rope så høyt at man taler for døve ører.

Otto Ludwig

Ukens blogginnlegg var et utdrag fra boken min «Hjelp, jeg har blitt sjef!». Vil du lese mer om boken kan du trykke her:

«Hjelp, jeg har blitt sjef!» ...En bok for deg som skal lede, OG for deg som faktisk blir ledet.