Når skoleskyting kommer nært på

Onsdag 14. februar 2018 skjedde det igjen: Nyhetsbildet ble plutselig fylt av dramatiske bilder med bevæpnede politifolk, gråtende og fortvilte ungdommer, desperate foreldre og mengder av ambulanser, brannbiler og politibiler. En 19 år gammel gutt hadde utløst brannalarmen på en videregående skole i Florida og begynt å skyte på elevene. 17 ble drept. 14 er såret. Gjerningsmannen ble pågrepet senere på dagen, og han har innrømmet å stå bak skytingen.

Hvor gjerningsmannen fikk våpnene fra er fremdeles uvisst. Hvorfor han gjorde det er også uvisst. Hva får noen til å gjøre noe slikt? Det var en rekke tegn på forhånd: Han hadde blant annet lagt ut bilder av seg selv med kniver og skytevåpen på sosiale medier, og han hadde truet medstudenter. Flere som kjente ham sier at de ikke ble overrasket over at han kunne gjøre noe slikt, og andre studenter har blant annet sagt at han «alltid var for seg selv» og at han ikke hadde venner (dagbladet.no 15.02.2018). Han ble utvist fra skolen kort tid før hendelsen.

Det første blogginnlegget vårt her på einangsafety.no handlet om nettopp skoleskyting, og vi tok for oss fem fellestrekk ved gjerningsmennene (US Secret Service, 2004):

• Alle er gutter i alderen 12-21 år
• De har opplevd alvorlig mobbing, de er ensomme og isolerte
• De har opplevd store skuffelser og har tidligere truet med eller gjort forsøk på å ta eget liv
• De har en relasjon til skolen som enten elev eller tidligere elev
• De utviser fascinasjon for krig, vold, terror og skoleskytinger

Som vi ser, deler gjerningsmannen i Florida flere av fellestrekkene med andre skoleskytere. De er «outsidere» som kanskje føler seg mobbet og utelatt. Noen vil ta hevn på lærere eller andre studenter fordi de aldri ble inkludert.

Første helgen i januar tok vi i Einang Safety turen til Universitetet i Stavanger for å delta på Beredskapsrådets konferanse. Der ble det blant annet tatt opp hvem som blir «skoleskytere» og hvordan vi kan forebygge slike hendelser. De samme kjennetegnene som over gikk igjen i foredragene, og man var enig om at fokuset må være på å inkludere, å innlemme «outsiderne» i sosiale aktiviteter og fellesskapet. To studentrådsmedlemmer gikk på talerstolen og fortalte om forskjellige tilbud som studentorganisasjonene står bak: De reiser på turer, de trener sammen, de har kaféer uten spiseplikt (sånn at alle kan komme å sette seg ned og ta en prat med andre, uten å måtte kjøpe noe), og mye mye mer. Men kan man fange opp den eller de som aldri er med på noe? Blir vedkommende «sett»? Hvem bærer ansvaret for å «få alle med»? Og hva gjør vi når noen sender ut foruroligende signaler, som truende bilder eller meldinger på Facebook?

Vi har fremdeles ikke hatt skoleskytinger i Norge – heldigvis! Det virker fjernt for de fleste av oss. For oss i Einang Safety ble det veldig nærmt, for onsdag 14. februar 2018 satte vi oss på flyet til Florida for å reise på en kombinert jobb- og vinterferie. Alle brannstasjoner og skoler som vi har kjørt forbi her flagger på halv stang. Studenter demonstrerer under mottoet #NeverAgain. 17 unge mennesker har mistet livet. Det er uendelig trist.

Marjory Stoneman Douglas High School, som den videregående skolen i Florida heter, ligger bare fem mil fra flyplassen i Fort Lauderdale, der mange nordmenn reiser til og fra når de ferierer her. Skolen hadde øvet på skoleskyting noen uker før hendelsen 14. februar. Ifølge en engelsklærer ved skolen kunne utfallet ha blitt enda verre dersom de ikke hadde trent på slike hendelser.

Så hvordan kan vi forebygge skoleskytinger? Dét spørsmålet har – dessverre – ikke noe enkelt svar. Når man skal angripe en slik problemstilling kan man begynne med å stille seg følgende tre spørsmål:

1. «Hva kan skje?»

2. «Hva kan vi gjøre for å forhindre at det skjer?»

3. «Hva kan vi gjøre for å begrense skadene hvis det likevel skjer?»

Et svar på spørsmål 2 kan være at vi minker antallet «outsidere», slik at antallet potensielle gjerningsmenn går ned. Et svar på spørsmål 3 kan være å ha gode beredskapsplaner og øvelser, slik at konsekvensene ved en skoleskyting blir mindre.

Et gyllent stikkord er uansett: SAMARBEID! Hvis skoleledelse, studenter, studentorganisasjoner, politi, lokalsamfunn, kommune, helsetjeneste, fritidsklubber og lærere jobber sammen, kan vi – forhåpentligvis – fange opp den neste skoleskytteren, slik at vi unngår tragedien.