Når vi sitter der på vår høye hest...

Når vi sitter der på vår høye hest, da har vi jo ekstra god utsikt, har vi ikke?

Det gir oss jo en ekstra god grunn til å stige fint ned, og hjelpe de rundt oss med å se veien videre.

Hvor ofte har du ikke hørt at «h*n der sitter på sin høye hest»?

Vi sier det alltid i et litt sånn nedlatende tonefall. I alle fall har jeg gjort det.

Det kan være flere grunner til at han eller hun som sitter der oppe på «hesteryggen» ikke stiger fint ned til oss andre. For å ta tre av grunnene:

1. Det kan være at h*n rett og slett er livredd for å klatre ned, i frykt for å falle. (les: i frykt for at du som står på bakken skal gjennomskue h*n og hans/hennes manglende kunnskap)
2. Det kan rett og slett være en vane... H*n kom en gang opp på hesteryggen, og har ikke «fanaring» (anelse) om hvordan h*n skal stige ned igjen – og at det i det hele tatt er mulig! (les: i frykt for at h*n ikke kan bistå med det h*n blir spurt om. «Hva hvis jeg ikke lenger får det til?»)
3. «Sitter jeg på hesteryggen? Det har ikke jeg fått med meg!» er den tredje grunnen. Personligheten er bare slik... Det er ikke noe vondt ment eller en skummel hensikt som ligger bak. (les: denne personen trenger bare litt positiv backing for å innse at h*n sitter på en hesterygg, høyt hevet over oss vanlig «dødelige».)

Du ser at to av årsakene er frykt for å bli gjennomskuet, den tredje er rett og slett uvitenhet....

Men hva kan vi gjøre da, for å hjelpe h*n ned fra hesten innimellom? Det går jo ikke bare ut over oss som kollegaer, men det går ut over driften generelt!

Det vi kan gjøre er rett og slett å vise personen at det er bedre for teamet/arbeidsplassen, og ikke minst resultatet, at h*n stiger ned innimellom. Selvfølgelig er det gull verdt å ha en person som har mulighet til å ha litt bedre utsikt! En som kan skue litt lenger frem enn resten av gjengen. En som skal lede oss, vise oss vei. 

Men det som er skummelt er den dagen denne personen blir værende på hesteryggen. For det første vil h*n jo få noen sinnsyke gnagsår en viss plass (til pass for h*n, tenker kanskje du...).

For det andre bidrar det til at vi i alle fall ikke drar i samme retning. Vi vet jo ikke hvor vi skal! Og når vi ikke har en felles forståelse av hva som er målet, da er vi på vei til å tape... Jeg holdt på å si «tape veddeløpet», men nå er det nok metaforer i dette innlegget.

Hva med å få til en liten jobb-konkurranse der alle skriver ned én ting som kan bidra til at dere drar i samme retning? Det kan være den hjelpen h*n der oppe på hesten trenger for å stige ned innimellom. 

Lykke til!