Når vold og trusler på arbeidsplassen blir med hjem

På mange arbeidsplasser blir ansatte utsatt for vold og trusler. Å oppleve slikt kan være verre enn mange tror, noe jeg skal vise med noen historier fra virkeligheten.

En morgen for mange år siden, på et av landets trygdekontorer: Arbeidsdagen begynner som normalt for en kvinnelig saksbehandler. Hun henger fra seg kåpen, dunker snøen av støvlettene og skifter til innesko.

Med rutinert hånd skjenker hun i en kopp kaffe og går rolig mot skrivebordet sitt. Hun smiler og hilser på kollegene, før hun setter seg og tar fatt på saksbunken.

Kvinnen er kjent for å være både sympatisk og direkte med klientene som gjester trygdekontoret.

Denne arbeidsdagen blir imidlertid helt annerledes enn noen arbeidsdag forut. Utpå formiddagen kommer en sint klient inn. Han er ruset og svært aggressiv. Han skal ha penger. Han forlanger penger. Nå!

Den kvinnelige saksbehandleren vet ikke helt hva hun skal si eller gjøre. Hun er vant med å takle folk som er misfornøyde. Noen er endog hissige. Men de hører som regel etter, og de godtar det hun forteller dem. Et avslag er et avslag. Et "nei" er et "nei".

Men ikke i dag. Mannen står på sitt. Hun avviser ham så mildt hun kan. Dette er da ikke noen måte å tilsnakke andre mennesker på, tenker hun underveis i ordflommen som kommer mot henne. Skjellsord. Nedsettende tiltale. Trakassering.

Skjellsord og trakassering går over i trusler. Trusler om hva han skal gjøre med henne – hvis hun ikke fatter et vedtak og gir ham penger. Han skal ha penger. Nå!

Hun begynner å se seg rundt etter hjelp fra kolleger, men de få som er på jobb trekker seg unna. De stoler på hennes faste mine og dyktige håndlag med selv de vanskeligste "kundene". Men i dag vakler hun. Blikket flakker. Hun blir redd.

Mannen kommer nærmere og nærmere. Til slutt står han helt opp i ansiktet hennes. Han roper. Skjeller henne ut. Hun sitter på kontorstolen sin. Han står over henne. Hun slutter å besvare tilropene hans. Ingenting slipper gjennom.

Hun har lært at hun ikke skal bøye av for selv de kraftigste forsøk på å få ut uberettigede penger. Selv når folk hever stemmen og blir ufine, skal hun og kollegene stå fast på et vedtak om avslag. Spesielt når folk hever stemmen og blir ufine. Ellers vil jo alle...

Hun rekker ikke å fravike hovedregelen om å si nei, for han trekker kniv. Med kniven mot ansiktet hennes lover han høyt og hellig at han skal ta livet av henne. Slakte henne. Kutte henne opp.

Et kontor ble stående tomt etter knivepisoden.

Kan det virkelig være så fælt å gå på jobb?

Historien over utspant seg for flere tiår siden. Jeg fikk den fortalt da jeg gikk på Politihøgskolen. Av hun som opplevde det. Hun kom aldri tilbake igjen på jobb etter den opplevelsen. Og hun gikk sjelden ut. Det som hendte den ene dagen på jobben, ble med henne hjem. For alltid.

Historien er ikke unik. Siden den gang har jeg snakket med mange som har opplevd lignende situasjoner. Jeg har også hørt om tilsvarende tilfeller fra kolleger og gjennom straffesaker og andre kilder.

Mengden episoder og alvorlige hendelser med vold og trusler på jobben er nærmest endeløs. Og dét er bare de episodene jeg kjenner til eller har hørt om.

Noen yrkesgrupper er mer utsatt enn andre

Statens Arbeidsmiljøinstitutt, STAMI, har undersøkt hvem som er mest utsatt for vold, trusler og hets på jobben. De yrkesgruppene som opplever vold og trusler oftest, er vernepleiere og sosialarbeidere. Hele 26 % av arbeidstakerne i denne gruppen sier at de har blitt utsatt for vold på jobben i løpet av det siste året. Ja, du leste riktig: én av fire vernepleiere og sosialarbeidere har blitt slått, lugget, sparket eller utsatt for andre kroppskrenkelser i løpet av de siste 365 dagene.

Noen ganger går det veldig galt. Andre ganger slipper man unna med skrekken eller "bare" noen blåmerker.

På andreplass kommer politifolk, brannfolk, ambulansearbeidere og grunnskolelærere. Her er andelen 22 %. Politifolk rykker ut til og håndterer situasjoner der folk er voldelige og utagerende, så det er kanskje ikke så uventet at de ligger høyt på statistikken. Brannfolk og ambulansearbeidere er ofte borti personer med utfordringer knyttet til rus og psykiatri, noe som medvirker til at de er særlig eksponert.

For grunnskolelærere har det vært en markant økning i antallet volds- og trusselhendelser de siste årene. Mange opplever det som mentalt belastende med stadige konfrontasjoner med utagerende elever. I likhet med andre yrkesgrupper, har vold og trusler skylden for en del av sykefraværet.

Helsefagarbeidere, sykepleiere og pleiemedarbeidere ligger også høyt på statistikken.

Du kan lese mer om STAMIs undersøkelse om vold, trusler og hets her.

Når barn ødelegger jobbhverdagen med vold

Skolen skal i utgangspunktet være et trygt sted for både barn og voksne.

Klokken er åtte om morgenen. En mannlig lærer skal til å låse seg inn personalinngangen på barneskolen der han jobber. Han ser seg fort rundt og fremstår litt skvetten. Vel innenfor døren låser han raskt igjen og sjekker at døren virkelig er låst. Så tar han stegene mot lærerværelset.

Muntre "God morgen" og andre kommentarer fra kollegene preller av. Læreren har gått og kjent på ubehag i lengre tid. Det er ikke så rart: Han har nesten daglige konfrontasjoner med en utagerende elev. Det har ikke lyktes ham å få slutt på elevens negative adferd.

Uken før fikk læreren en gjenstand kastet etter seg. Den traff ham i bakhodet. Det var ikke hardt, og det gjorde ikke vondt. Men da han hørte latteren til eleven bak seg, ble han helt oppgitt. Det fikk ham til å miste motet helt, for det viste hvor lite respekt eleven har for ham.

Rektor har blitt avlagt mange besøk. Læreren legger frem eksempler på utagerende adferd og forteller at han er sliten og har mistet arbeidslysten. Rektor henviser til materiell om hvordan man skal håndtere elever som utagerer. Læreren har prøvd, men det hjelper ikke. Han føler seg ikke hørt.

Så hver dag må læreren gå rundt og være redd for når den neste gjenstanden kommer hans vei. Blir det en stein? Og han må vente på det neste sparket. Og det neste skjellsordet.

Denne læreren har forlatt skoleverket. Han sa at jobben plaget ham, både når han var på jobb og når han hadde fri.

Arbeidsgiver skal ta vare på de ansatte

Arbeidsmiljøloven sier at arbeidsgiver skal sikre et "fullt forsvarlig arbeidsmiljø". Det omfatter både det fysiske arbeidsmiljøet og det psykososiale.

Arbeidsmiljøloven inneholder grunnregler for arbeidsmiljøet. Det er også flere forskrifter som stiller mer detaljerte krav til arbeidsplassen. Blant annet er det en forskrift som heter "Forskrift om utførelse av arbeid". I 2017 fikk den flere og tydeligere krav med hensyn til ansatte som utsettes for vold og trusler:

• Arbeidsgiver skal kartlegge forhold ved arbeidssituasjonen som kan medføre at arbeidstaker blir utsatt for vold eller trussel om vold.
• Det skal gis nødvendig opplæring og øvelse i forebygging og håndtering av volds- og trusselsituasjoner, og denne opplæringen og øvelsene skal gjentas.
• Opplæring og øvelser skal oppdateres når det er nødvendig, for eksempel hvis risikoen endrer seg.
• De ansatte skal gis informasjon om risikoen for vold og trusler som jobben kan medføre.
• Arbeidsgiveren skal sette inn tiltak som så langt det er mulig fjerner eller reduserer faren for trusler og vold.
• Ansatte som utsettes for vold eller trusler skal få nødvendig oppfølging, både i forhold til fysiske og psykiske belastninger som hendelsen kan ha medført.

Rektoren i forrige avsnitt skulle med andre ord ha gjort mer. Jeg sier ikke dét for å henge vedkommende ut. Den manglende oppfølgingen av læreren skyldes høyst sannsynlig manglende kunnskap.

Her er lenke til forskrift om utførelse av arbeid, kapittel 23A om arbeid som kan medføre fare for å bli utsatt for vold og trussel om vold.

Vold og trusler som en del av jobbhverdagen

De hvite veggene og den grå linoleumen er gjennomgående i den to-etasjes bygningen. Der jobber en godt voksen vernepleier. Bygningen huser et bofellesskap for mennesker med lidelser og utfordringer knyttet til rus og psykiatri. Det er døgnbemannet.

Svak kommuneøkonomi har ført til at en del av beboerne ikke egentlig hører hjemme i bofellesskapet. De siste årene har flere ledere sluttet på grunn av høyt arbeidspress, høyt konfliktnivå og veldig mange volds- og trusselsituasjoner.

Vernepleieren har nettopp kommet på jobb. Det er søndag formiddag. Hun sitter i sofaen i personaldelen av bygget og blir briefet om siste døgns hendelser av de som skal til å gå av vakt. Det har vært rolig. Så går de andre hjem. Vernepleieren er på jobb sammen med to kolleger.

Matlaging. Runde. Kaffe. Småprat med kolleger. En tur i frisk luft med en eldre kvinne (som blir så glad for å komme seg ut). Mer kaffe. Lunsj. Ny runde. Klokken blir tre på ettermiddagen. Den blir ti over tre. Vernepleieren og de to kollegene sitter på kontoret i personaldelen av bygget og planlegger resten av dagen og neste arbeidsdag.

Et høyt smell fyller rommet. Det knaker i døren inn til personaldelen. I samsvar med interne rutiner er den alltid låst. Heldigvis. Vernepleieren lukker og låser døren ut til gangen også, slik at det nå er to dører mellom de tre ansatte og hvem det nå er som prøver å ta seg inn til dem.

Ingen rop. Ingen skrik. Ingen stemmer. Kun høye, kraftige smell. Den ene kollegaen snur seg og ser ut vinduet, mot inngangspartiet til bygget. Hun ser flere beboere som haster ut. De ser forskremt bak seg, som om de har noen etter seg. Men det kommer ingen etter dem. Den de er redde for befinner seg utenfor døren til personaldelen av bygget.

Vernepleieren og den eldste av de to kollegaene har vært med på dette før. De vet hva de skal gjøre, for de har snakket sammen og hjulpet hverandre til å finne gode rutiner når slike episoder oppstår.

Den yngste kollegaen er nervøs. Hun merker at de to eldre vernepleierne har rutine for dette, så hun lar være å si noe. Tør ikke spørre. Er redd for å virke dum. Og redd for å forstyrre. Hun syns dette er veldig skremmende.

Dunkingen i døren fortsetter. Det er voldsom kraft. Vernepleieren regner med at det er spark og at det er en mann som sparker. I og med at vedkommende ikke sier noe, er det én kandidat som er mer sannsynlig enn noen andre; det er en mannlig beboer som fra tid til annen blir voldsom. Da skal han inn til personalet og ta dem. Han sier aldri noe, bare utagerer.

Én gang sto døren til personaldelen åpen, og da kom denne mannlige beboeren inn. Han tok tak rundt halsen på en av de ansatte og holdt henne mot veggen, mens han presset akkurat nok til at hun ikke fikk puste. To andre ansatte kom til, og da slapp han taket og gikk etter dem istedet.

Det høres ut som om hengslene holder på å gi etter, men vernepleieren vet at den døren holder "alt". Hun ser på sin yngre kollega og bryter ut: "Å beklager. Du er jo helt ny her. Det er ikke noe å være redd for. Vi er trygge her. Det er bare [Navn] som er litt hissig i dag".

Det roer seg. Beboeren går til rommet sitt. Politiet kommer og tar en prat med ham. Dét pleier å hjelpe. Døren til personaldelen må ha en sjekk av driftspersonell på mandag. Den må kanskje byttes. Hun nye vernepleieren sier ingenting resten av vakten.

Én dag kommer det til å gå galt. Det vet alle. Men ingen vet når. Det er hovedsaklig en håndfull beboere som fra tid til annen utagerer. Det er en grunn til at personaldelen er adskilt fra resten av bygget og har sikkerhetsdører som alltid er låst – blant flere sikkerhetstiltak.

Hendelsen loggføres. Vernepleieren tar den opp med enhetslederen påfølgende ukedag. Hun legger spesielt vekt på å fortelle om den nyansatte som tok det veldig ille opp. Enhetslederen virker uinteressert og spør om hendelsen er loggført. Når hun får bekreftet at den er loggført, uttaler hun at "da er jo alt i orden". Enhetslederen viser til typen beboere de har og sier at de ansatte må påregne den type utagerende oppførsel. "De har jo tatt denne jobben".

Vernepleieren blir irritert. Én dag går det virkelig galt, påpeker hun. Enhetslederen svarer at "det er jo slik" med den brukergruppen de har med å gjøre. Dessuten, påpeker enhetslederen, er det sikkert minst to hendelser i måneden der beboere ytrer trusler eller tyr til vold mot ansatte. Og noen ganger tyr beboere til materiell vold grunnet frustrasjon eller fordi de vil ha noe. Det er hverdagen. De får ta fatt i det den dagen det skjer en alvorlig hendelse, mener enhetslederen.

Å bli truet med voldtekt når man er på jobb

"Såpass må du tåle. Dessuten skal vi aldri gjøre noe som fører til at vi mister kunder". Slik lød sjefens reprimande.

Foranledningen for reprimanden var at en kvinnelig ansatt i serveringsbransjen hadde skrevet et avvik i avvikssystemet på arbeidsplassen sin. Avviket var at hun hadde blitt jaget gjennom lokalene av en mannlig gjest en sen kveld, mens hun var på jobb. Den mannlige gjesten hadde gjort tilnærmelser, og etter hvert ble han svært beruset og svært nærgående. Han ville ha henne med hjem.

Vel ute av lokalene, løp hun så fort hun kunne til parkeringsplassen, satte seg i bilen sin og kjørte derifra. Nå, dagen etterpå, fikk hun altså en reprimande – en skjennepreken. Fordi hun hadde skrevet avvik. Hun ble ganske overrasket da hun også fikk en overhaling for å ha forlatt arbeidsplassen når hun skulle vært på jobb.

For det første, mente sjefen, skulle det ikke skrives avvik. Da så det ut som om det var utfordringer med arbeidsmiljøet. Og dét skulle han ikke ha noe av (kan skjønne det). For det andre skulle den ansatte ha håndtert hendelsen på en helt annen måte: vært imøtekommende, "flørtet med", og hvis dét ikke hjalp skulle hun ha begynt å flørte med noen andre, slik at mannen ga seg.

Den ansatte beklaget og lovet at hun ikke skulle skrive flere avvik.

Den mannlige gjesten ble stamkunde. Han kom inn rundt ti-tiden hver kveld hun var på jobb. Han kom aldri når hun ikke var på jobb – dét fikk hun vite av kolleger.

Hver kveld var det samme rutinen: Mannen ble beruset, hun nektet ham mer servering, han spurte om hun ikke ville skjenke ham mer fordi hun ville at "tingene der nede" skulle fungere ("Alkohol kan ha en dempende effekt på sex-lysten," opplyste han. "Men det vet vel du godt").

Én gang uttalte den mannlige gjesten at han skulle ha sex med henne, også hvis hun ikke ville. Han var sterkere enn henne, opplyste han. Ingen hørte det han sa, for han sa det lavt så bare hun kunne høre. Hun meldte fra om det til sjefen sin, men ingenting skjedde.

Sympatiske gjester prøvde å snakke til mannen, men det endte en gang med slåsskamp. De holdt seg derfor i bakgrunnen. Når det nærmet seg stengetid, hjalp de henne ut bakveien, og andre ansatte tok over hennes plass.

Slik holdt det på en stund. Så begynte den mannlige gjesten å oppsøke henne på fritiden. En gang hun skulle ta bussen til universitetet der hun studerte, stilte han seg opp ved siden av henne på busstoppet og begynte å snakke med henne som om de var kjærester.

Mannen var ikke direkte truende, og hun oppfattet ham ikke som direkte voldelig. Men han tok tak i armen hennes flere ganger når hun var på jobb. Ved flere anledninger prøvde han å geleide henne ut på dansegulvet. Hun måtte bruke mye krefter for å komme seg løs.

Etter å ha lest mange artikler om arbeidsmiljø og grenser for hva man skal akseptere på jobb, sluttet hun i serveringsbransjen. Hun har hemmelig telefonnummer og er folkeregistrert på adressen til en kamerat. Hettegensere og vide treningsbukser er normal-bekledningen når hun beveger seg ute.

Plageånden – den mannlige gjesten – forfølger henne fremdeles. I hvert fall inni hodet hennes. Selv om hun ikke har sett ham på flere år.

Hva skal du akseptere?

Alle former for vold og trusler er uakseptabelt. Om det er barn eller voksne, psykiatriske pasienter eller åndsfriske. Arbeidsgiver skal vurdere arbeidsforholdene opp mot risiko for vold og trusler.

Hvis det er fare for at en ansatt kan bli utsatt for vold, skal det utarbeides en risikovurdering som tar for seg:

• arbeidets organisering og tilrettelegging
• hvor, når og i hvilke situasjoner arbeidstaker kan bli utsatt for vold og trussel om vold
• alenearbeid
• arbeidstidens plassering og organisering
• bemanning
• kompetanse
• utforming av arbeidslokalene og tekniske løsninger
• effekten av iverksatte og planlagte forebyggende tiltak

Arbeidstakeren skal ha nødvendig opplæring og øvelser i hvordan man forebygger situasjoner med vold og trusler, og hvordan man håndterer en volds- og trusselsituasjon når den oppstår. Opplæringen skal gjentas og tilpasses når det skjer endringer i risikovurderingen og ellers når det er nødvendig.

Arbeidstakerne skal gis nødvendig informasjon om risikofaktorer knyttet til vold og trusler om vold, og de skal informeres om de tiltak som er iverksatt på arbeidsplassen for å forebygge, håndtere og følge opp volds- og trusselsituasjoner.

Arbeidstakerne skal gis informasjon om rutiner for varsling og rapportering av vold og trussel om vold.

Arbeidsgiveren skal også sørge for at risiko for vold og trussel om vold så langt som mulig fjernes eller reduseres.

Sist, men ikke minst skal arbeidsgiver sørge for at arbeidstakere som er utsatt for vold eller trusler om vold får den nødvendige oppfølging, både med hensyn til de fysiske og de psykiske belastningene hendelsen kan ha medført.

Ovenstående oppramsing av krav er hentet fra forskrift om utførelse av arbeid kapittel 23A om arbeid som kan medføre fare for å bli utsatt for vold og trussel om vold.

All erfaring viser at vold og trusler på arbeidsplassen kan være en stor emosjonell belastning for den som blir utsatt for det. Og ofte er trusler like belastende som vold.

Vi i Einang Safety hjelper arbeidsplasser med å redusere risikoen for vold og trusler om vold. Dette gjør vi gjennom kurs, opplæring, øvelser og bevisstgjøring. Vi hjelper dere også med å utarbeide risikovurderinger, tiltaksplaner og rutiner. Da får arbeidstakerne en bedre jobbhverdag. Noen ganger en MYE bedre jobbhverdag.

Arbeidsgiver får således oppfylt sine plikter og utviser den personalomsorg som er nødvendig og påkrevd. Og ikke minst: arbeidsplassen blir tryggere – både for de som jobber der, for kunder, for brukere, beboere, elever og andre.

Kontakt oss på tlf. 932 97 784 eller e-post [email protected]. Vi kan begynne med å ta en prat om utfordringene dere har, og så tar vi det derfra.

PS! Det koster ingenting å ta en samtale med oss for å høre om vi kan hjelpe dere. Det er også uforpliktende.

(De fire historiene i denne artikkelen er anonymisert og noe omskrevet. Blant annet er arbeidsplassene endret, og kjønn og alder på de involverte er endret noen steder).

Om artikkelforfatteren:

Paul Henriksen er daglig leder i Einang Safety. Han har tidligere jobbet som politioverbetjent og etterforskningsleder ved Vest politidistrikt.

Paul holder kurs og opplæring om vold og trusler på arbeidsplassen, og han har bistått flere virksomheter med å utarbeide risikovurderinger og tiltaksplaner opp mot vold og trusler, inkludert rutiner for oppfølging av ansatte etter slike hendelser. Han bistår dere også med realistiske øvelser for å lære å forebygge og håndtere volds- og trusselsituasjoner. Du treffer Paul på tlf. 932 97 784 og e-post [email protected].